Guri Dahl

Guri Dahl sine ord:

U- bearbeider og kommuniserer språk i - og mellom - gjenstander.

Objektene er små og ubetydelige, har til felles at de er forlatt, ødelagt, ute av sammenheng, - eller bare har mistet sin funksjon og dermed verdi.

Daglig virke som linedans mellom funksjon, form og subjektivt uttrykk.

Hvilke estetiske føringer gir intensjonen, hvilke ligger i den kulturelle eller kulturhistoriske konvensjonen, hvilke valg er subjektive?

Har objekter sin egen fortelling, eller gir de bare mening i kontekst? Hva skjer når privat fornemmelse får overstyre museal logikk?

En improvisasjon over uttrykket i tilsynelatende verdiløse ting; -tingene i seg selv og preproduserte representasjoner av disse.

--------------------

Guri Dahl på Ringnes Kunsthall skal beskrives uten P-ordet.

Det kan være et godt ord – og dekkende for en imponerende rekke delmål Guri har nådd, sammen med flere, i det enorme arbeidet med Fabrikk 1 i Tistedal (se vedlagt CV), men er i min forståelse ødelagt for denne sammenhengen, ved overdreven bruk i konseptuelt kunstteoretisk vissvass. Guri Dahl sitt liv og virke er ikke oppdelt i "tiltak som har et avgrenset omfang, og gjennomføres én gang for å nå et gitt mål innenfor en gitt tids- og ressursramme".

Kanskje er det rett og slett ikke delt opp. Det er U-delt.

- Hvorfor vil du at jeg skal stille ut på Ringnes Kunsthall?

Guri har i samtaler beskrevet en tidlig uvilje mot å være kunstner, mot å jobbe i bås, mot galleriets blanke ark – mot alle blanke ark?, mot at noe skal bli noe, mot at fikse idéer kan oppstå – å ikke bare være noe som finnes mellom oss. Og mitt svar starter der: En praksis som tydelig viser gleden over hvordan å være i verden, framfor et ønske om å vise seg fram i verden, interesserer meg. Betyr dette kunst uten å være kunstner, eller kunstner uten å lage kunst? Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at Guri har en visuell bevissthet som preger hennes omgivelser. En total bevissthet, ikke et «tiltak med avgrenset omfang (...) innenfor en gitt tids- og ressursramme» som flyttes

(til gallerirom). Og Ringnes Kunsthall sin oppgave er definert som et mål om å vise et eller annet, som ikke kan oppleves noe annet sted, på lignende vis. Å ikke bare ta imot, og romme, verk som har sin styrke (minst) like klart et annet sted.

Å påstå at å vise Guri Dahl sin eksistensielle og konstante visuelle bevissthet, er å vise noe som ikke kan ses noe annet sted, kan naturligvis leses som en motsigelse. Og her er vi kanskje ved poenget: De fleste har ikke tilgang til Guri sine private omgivelser, dette visuelle uttrykk som er synlig ved de forflytningene brillene, pennen, og støvet på duken, gjør foran henne gjennomm samtalen. Og hennes motstand mot å være i gallerirom, gjør heller ikke hennes stemme særlig tilgjengelig.

Kanskje kan tilgangen gis gjennom Ringnes Kunsthall.

Et annet svar, er personlig. Og politisk.

Jeg kjenner meg igjen i måten å være i verden på, måten å være samlet - og ikke samler - på. Å la objekter – og vår visuelle opplevelse av dem – få stor plass, så stor plass at det kan være nødvendig med en hel fabrikk for å gi dem rom. Dette uten skille mellom privat habitat, og faglig virksomhet. Og hvordan en altomgripende praksis med gjenbruk, ombruk, - og oppstandelse!, krever plass. Som minner meg på ferdigrekkehus fra Litauen med svære tomme stuer, og så liten bod at vintersportsutstyret går på fyllinga om våren for å gi plass til sommerutstyret. Hvordan det sjeldne funksjonalistiske designobjektet, den restaurerte antikvariske trykkerimaskina, eller den rustne spikeren som ligger igjen i asken, har samme verdi. Og krever like stor plass.

Og; hvordan denne troen på tingenes ni liv, gleden over deres visuelle samspill, og praktiske verdi gjenom bruk, adresserer behov for truede håndverk innen reparasjon og konstruksjon. Som er den veien mange flere av oss før eller seinere må gå.

Guri Dahl ligger et stykke foran.

Ringnes Kunsthall tror, at sitt tomme hvite rom ikke er en lineær vei mot presentasjon av

et «tiltak med avgrenset omfang (...) innenfor en gitt tids- og ressursramme», men et tomrom i et sirkulært perspektiv, et rom som passerer forbi, og gjennom, og tar med seg noe viktig fra Guri Dahl sin måte å være i verden på.

- Stå for det du har lagt!,

sa Guri i en samtale om visuell gravitasjon, om kraften i objektets plassering. Hvordan plassering utfra det jeg vil kalle installasjonskunstens absolutte gehør, er lykken, og hvordan behovet for å flytte seg på stolen slik at linjene i rommet treffer samtalepartnerens hode på utholdelig vis, er forbannelsen.

Og om gleden over sporet i støvet når et objekt er flyttet på.

U- tar utgangspunkt i funnete objekter.

Fra hennes arkiv, liv i verden denne våren, og bevegelser i miniatyrlandsbyen Ringnes i tida fram mot utstilling.

Étt element er objekter med opprinnelse fra større enheter, maskiner og bygningsdeler, fotografert digitalt, og trykket på gamle lysbildeplater. Annet element er sammenstillinger av objekter, som egne figurasjoner.

Arbeid med bøker har vært sentralt i Guri Dahl sitt virke gjennom 35 år, med spennvidde, og kunnskap på høyt nivå om alle ledd: Fra egne artist-books brettet på kjøkkenbordet, til foto- og redaktøransvar for Det kongelige slott. For Ringnes Kunsthall vil ulike håndlagete artist-books (også i opplag), av materiale både fra arkiv, og prosessen mot utstilling, inngå i installasjon.

CV går gjennom Guri Dahl sin produksjon.